Gjennom årene har det blitt mange sterke opplevelser, alt fra toppen av Snota til Vennaknubben, ble så rørt av å ha nådd målet, måtte felle noen tårer.
Men også litt for brutale skuffelser, som satte meg utav spill, fikk vansker med å snu og komme meg ned igjen.
| OPPDATERT 4. JANUAR 2023 |
Funderinger fra et tildels bratt turliv
Den mest formidable skuffelsen blir for alltid Indre Sula i Trollheimen. Mens Ytre Sula var en grei og bratt topptur på 4-5 timer, klarte jeg aldri Indre Sula. Fra nord, fra Kvennbøsetra, var antakelig enklest, men på den turen fikk jeg tett tåke oppå Gråfjellet. Sørfra, fra Kvennsetsetra, opp ryggen på Indre, var det et hakk i fjellet jeg ikke maktet. Fra Ytre Sula ble det bare for bratt opp vestryggen.
Grinaren minnes jeg som et stort savn. Gikk opp Myrøkja – “Fuggelstien” fra Kårvatn, men øverst i bjørkeskogen ved Lomtjønna ble det for hengebratt, gråtende måtte jeg gi opp og snu, det var i 2008 da jeg var som best trent, da holdt jeg på å legge fjellskoa på hylla, hvorfor driver jeg på med dette?
Blånebba var også et stort nederlag, den fine toppturen i Surndal, merket sti. Men rett før toppen var det her også et hakk i fjellet, det var en ti meter bred passasje jeg måtte over, med stup på hver side. Gråt meg i søvn den kvelden også, var på topp fysisk, men trodde ikke jeg tok det så tungt, Blånebba ville ha betydd mye for meg.
Virumkjerringa. Den ventet jeg i det lengste med. Men en vakker sommerdag i 2009 var jeg og voffen på topptur. Kom nesten opp, men der oppi smalnet det inn til ei smal låvebru rett før toppen. Som jeg har skrevet i turartikkelen fra denne turen:
Jeg skalv nå så ille i hele kroppen, selv om jeg utpå kvelden kanskje fikk roa meg ned, så innså jeg at disse berghamrene etter “mønet” ble for tøffe for meg og Borga. Litt ergerlig med søya som sto like ved Borga da jeg kom tilbake, ante jeg et hånlig flir mens bjellene ringte?
Fjellvante jeg har snakket med etterpå mente jeg burde ha greid det enkelt og greit men så grassat høyderedd som jeg er, ble det bråstopp og rask retur ned til Ørsalsetra.
Gjevillvasskamman. Helt siden 1970-tallet gledet jeg meg til å se de fine fjellblomstene oppå jordlagene på Hemre og Midtre, dengang var jeg med Gjærevoll på et par fjellturer, bla. i Tresfjordfjella.
Hemre Gjevillvasskamb ble det tur til fra hytta ved Kamtjern på 1980-tallet, fikk sett slikt som blindurt ved hytta og nålearve oppå kammen. Men nasen i sørøst var umulig bratt for meg, den som «alle de andre» kløv opp greitt.
Midtre Gjevillvasskamb. At jeg ikke engang turde å prøve opp fra Reinsbekksetra er et av de største nederlagene. Gikk jo greit opp fra Riaren opp breen på baksida, men at jeg ikke tok turen oppi de rike reinroseheiene like under toppen på sørsida greier jeg aldri å tilgi meg selv, jeg var jo trent og fjellvant da det var aktuelt, fra 2005 til 2009.
