Som en følge av Setre i Trollheimen og De 7 hellige fjell, er det godt å få utav seg de turgledene som har betydd mest for meg. Turer som ga livet på ny, satte meg på ny kurs, fikk meg på rett kjøl, satte meg igang med å ro utpå livets harde brottsjøer, sut og mismot ble til gode dager tross alt i et trasig liv. Skriver dette etterhvert som det detter fram i hodet, prøver å få det mest mulig kronologisk.
Turgleder 2002 til 2022
1. Rabbora 8. september 2002
Den gangen, våren 2002, ble jeg innlagt på Rikshospitalet, sterkt ruset av vival, brukte krykker for å kunne gå. Et resultat av 15-års behandling på Regionsykehuset i Trondheim, en av overlegene mente seg å kurere den unge, spreke studenten som kom den høstdagen i 1986 for å få utredet spasmer i nakken og en snedig skoliose.
Vår kjære dr Wold på Orkanger, fastlegen min, grep tilslutt inn. Resultatet ble en Fjellfinn som til slutt tok seg en skitur oppå Snota året etter. Fikk nye medisiner og Botox inj. på Rikshospitalet og da kom hjem, ny lege på RiT, ung og lovende, den gamle dusten av overlege ble tatt av.
Denne turen til Rabbora var en av de største høsten 2002. Hadde med krykkene som reserve, men jeg gikk turen uten, skoliosen var i praksis ikke merkbar, men litt krum forble jeg, Denne turen til Rabbora i september 2002 startet fjelleventyret! Sykepleierne i Orkdal mente jeg burde ta kjentmannspostene i Orkdal, jeg tok likeså godt de 30 postene i Snillfjord i samme slengen. Da var Fjellfinn “født”, året etter 17. mai på Snota!
2. Resfjellet 26. mai 2007
Ble nyretransplantert 20. april 2007. Feilbehandlingen tidligere kostet meg nyrene, som jeg ser det i dag. Allerede 1. mai var jeg på blomstertur, men såret var ikke grodd helt, sykepleierne mente jeg burde roe meg ned – litt.
Fikk endelig permisjon til å dra hjem en helg, siste helga i mai. Dermed strøk jeg rett fra flybussen til Vålåskaret. Gikk til toppen av Resfjellet, og ble oppå der lenge! Jo, ble født på ny denne dagen, trodde vel ikke det ville bli toppturer på lenge ennå. Ved varden gråt jeg av glede, den 28. april 2007 var jeg på skitur, topptur til Svarthetta, merket at noe ikke helt stemte da jeg rente nedigjen til Nerskogen.
Litt senere, 4. juli 2007, sto jeg ved toppvarden på Svarthetta og gråt gledestårer, sang salmer og dansa vals med Anne, en tremenning fra Vollagrenda som var med på turen. Tullete? Neida, jeg sendte melding til overlegen på Rikshospitalet. Han ble helt ovandotten over at jeg hadde klart det igjen så kort tid etter operasjonen.
3. Ruten 15. mai 2012
Det var en periode fra 2010 til 2015 jeg skjenet ut, reiste ifra Borga, reiste ifra eget velvære, trodde jeg fant noe ute i Europa. Det viste seg det var ingenting å trakte etter, intet som varte. Heldigvis våren 2012 kom jeg nesten på rett spor igjen.
Denne våren tvang jeg meg ut i fjellet, og fikk stor belønning, besøkte de syv hellige fjell igjen og i juni kom jeg meg endelig oppå Ruten. Som det står i turartikkelen fra den dagen:
Tankene vandret over til Honnstadknyken, den digre bergveggen rett over dalen, hvor Hyldbakk klemte utav seg disse strofene da Norge ble fri fra Nazistene:
Og klyv te topps e brattast berjesteillå
å vea gras og turt og tågberløng
Smotta, Knyken, Salothøa, åå det skal bli turer framover, det skal bli en fantastisk sommer i år!
Jo, det var store gleder og store planer den våren!
4. Prestlifjellet 4. mai 2015
Det var i 2014 jeg restaurerte leiligheten min, fra å være gusje-brune vegger, ble alt malt kritthvitt, karmer, lister og alt. Hadde reist ifra meg ute, nå var tida kommet til hjemmet mitt. Var nesten i mål, bare soverommet sto igjen. Da jeg begynte, slo en snedig herpes meg i bakken, fikk rare blemmer oppetter den ene foten. Da det gikk over til senhøsten, var det fredelig en måneds tid. Så ble jeg blind, helt svart alt.
En hel vinter på St. Olav fulgte, i april begynte jeg å kjøre bil igjen. Magi av øyelegene. Det ble en del småturer, før jeg klemte til med større.
Denne mai-dagen i 2015 oppi Gråurfjellet, tente livsgleda igjen. Nye gledestårer som rant i strie strømmer, hadde ingen dansepartner, Borga var ikke innstilt på det. Denne turen ble nok den største, at jeg igjen var kommet meg til topps, trass alt som skjedde året før, var ikke hjernen min kar om å fordøye den dagen, jeg gikk autonomt, først ved varden og den gode tekoppen med brunostskivene, begynte dagens betydning og følger, å gå opp for meg.
5. Resfjelltoppen 3. juni 2016
Det er nå så rart med det, eventyret “atti fjella” etter at jeg ble frisk igjen i 2002, begynte med Resfjellet. Luggum biltur til Vålåskaret/ Storslåtta, luggum 4 timers tur som lett kan dras ut i en hel dag hvis en vil og verden beste utsikt til Trollheimsfjella!
Bildet over tok jeg denne junidagen i 2016, ga meg nok inspirasjon til å begynne med memoarer/bok. Vi ser alle tre toppene på Stor-Trollhetta, Storsalen, Rindhatten og Snota.
Det glapp for meg i 2015. Viljen var ikke sterk nok, men jeg klarte å vri av meg reiselysten til fremmede land, klarte å holde meg hjemme og ta vare på Borga igjen. Noe skjedde den våren 2015 som jeg aldri skjønner, jeg satt i fluktstolen på verandaen, og der satt jeg.
Nå er det våren 2016, ett år er gått, jeg har begynt å gå i fjellet igjen. Det varte. Snedig at det var først dette året jeg virkelig fikk igjen den gode følelsen jeg hadde på 2000-tallet.
6. Rognlia august 2019
Det hører med i soga om gleden. Den nyra jeg fikk, ga opp høsten 2019. Dermed var løpet kjørt, og der satt jeg i dialysestolen, uten tvil foreldet og lite prioritert i køen for å få ny nyre.
Nye mål ble staket opp og stubben ved Evjensslættet ble så smått vår beste venn. Akkurat passe stor og passe høy til å sitte på, og graseng rundt så Borga fikk krølle seg i. Trist i starten med tanke på forna dagers Smotta og Pikfjellet, Ilfjellet og Kinna, men nye gleder fødes ikke av mismod.
Denne dagen var vi oppi Rognlien, en knapp halvtime fra Ulvåshytta. Dro fram maten vår der, mitt forfall var godt og vel begynt, Borga var fremdeles en fresende sprek rakett utpå turene. Med bekymret mine så jeg skuffelse i Borga sine øyne, rast? Nå allerede? Hun var jo vant til å lange ut i timer av gangen, før tanker om matpause ble realisert.
