Kroer meg i den gamle fåtöljen på verandaen. Snøfillene freser rundt og lander i skjegg og hår, en grad under null, hustre. Har alle materielle goder, SUV, Nikon, Goretex topp til tå, acclima varmer ullende inni meg, har ingen sorger materielt, bare å starte suvven og så er man der i æventyret, så være Særøyåsa, Kåsan eller Espa. Kroppen sitt att. Det rant over av gode englers behandling, og jeg er ikke der fysisk.
Det kunne vel fikses, avtalt med terapeut her og der Årlia om snarast det kvite forlet landet. Psyken falt i staver. Jeg er ikke der i det hele tatt, neuronene i skallen tenner ikke lenger på velværet å ha seg uti det gode livet atti fjella, oppi marka, utav sofan.
Rir meg en tur på poesiens vinger, sjøl om det måtte være renhekla fjas, så er noe ala poesi omframt gledelig å ta til på svarteste dagane. Det går sjølsagt over styr, gamle julepsalmer og vår store dikthøvdinger får gjennemgå når jeg valser ut som bare jeg kan. Noe forum her heime nei, jeg kverulerer dikta utpå amerikansk. Jo sannelig! Det var da en del som likte fjaset, særlig akompagnert av de godeste vofsebiildene mine.
Å leva det er å verte
Skral i kroppa
Med krimsjuke
Så tarve ein lagnad
Dei fleste tek
Men i åtgaum fer liv
Og lagnad
Ein ny dag kverva
Ei sol på himla stig
Gjev miskunn
Til den so leva gjer
Og nytt tilfang i
Livsmotet
Så å leva er å elska
Likevel?
© Dryasanne, 2023
