Oppdatert 2. april 2023
Idag var vi godt stemt, klokka var bare 8 på morgenen da vi kjørte ut. Mercen var godt oppladet, jeg hadd 90 mil i rekkevidde så jeg på displayet, det var sånn ca 34 mil kjøring idag. Sara jumpet glad oppi suven, hun var 4 år idag, sprelsk shiba, elskelig dyr som jeg hadde trent til å gå uten band, selv i sauterreng.
Turminne fra 24. juli 2035
Etter å ha svingt oss inn på E6 ved Berkåk, cruiset vi sørover, etter en iskrem på Esso. Sara fikk ut som snarest og lepjet i seg halve isen. Vel, dårlig hundemat, men dagen ble en utfordring etterhvert.
Kjørte Orkelsjøveien til endes- og innså fort at været var ymse idag. Hadde med Nikon Z8 idag, et steingammelt pressekamera som var perfekt på hustrige fjellturer, med min velbrukte Nikkor z 24-120, en trofast venn i snart 15 år. Det var jeg glad for, det var mye smått og kaldt regn idag, alt utstyret var og ble småfuktig.
Kjørte inn til setrene lengst inn og startet i 11-tida. Nullet gps og stilte inn kompasset mot Kongslægret, vi tok stien oppover. Mobilen ga ikke et kvekk, så den la jeg i sekken, kanskje det gikk an å få signal da vi kom over mot Kvikne-sida. Det sto ei 5g mast ved setrene, slik at grunneierne kunne følge sauene på live-video, men Telia hadde nettop tatt den ned. Skulle bli en større til høsten som ville dekke over til Kvikne og vest til Ålmannberget.
Trasket oppover fjellskogen, krysset Setaldalen og opp til fjells. Været kom og gikk og voffen var glad for allle småbekkene oppoverdet var jo juli og varmt i været.
Som vi tuslet der i Primula enga, plinget det i mobilen. Javel, teknikken kallet, satte oss på en fri bergknalle med utsikr til Kvikne. Sara krøllet seg rundt anklene mine, sliten, det var også tid for langpausen nå. Strømmet ut et par shorts og en 10 minutters vid på YouTube så folket heime fikk se oss. Blir alltid overrasket som den nymotens 5G freste ut videoene, jeg husker gamle dager hvor vi måtte dra ned i dalen for et surklete 4G nett. Men 10 år gått, verden går vel framover.
Vi gikk opp sørom Kongsbekklægret og bratt oppi skaret mellom de to toppene på Gia. Uansett om været var medgjørlig nå så ville en langrast der bli bedre enn på toppen av Høg Gia.
Oppi skaret var tradisjonen grei. Ta ut fjellduken, dandere, en snipp til Sara, resten til meg, maten og utstyret. Som vanlig la dyret seg til med snuten nærmest matpakka mi, joda, Sara visste hvor godsakerne var. Gode pellets, stor dunk med friskt vann, koka kaffe og brødskiver til gubben. Sånn er det med oss i fjellet!
Da ble det dupp. Dyret ville som vanlig være hodepute, vel Sara var såpass tørr nå at hun fikk lov til det. Og dermed fikk jeg tårer i øynene. Borga var voffen, den store huskyen som fulgte meg i tykt og tynt på 2010-tallet.
Selv om Sara hadde vært rundt meg i snart fire år, så er det så rart med det. To år før hu kom, fikk jeg nyre-tx. Hmm nå begynner jeg å mimre alvorlig her, så det var oppi Gia det skulle skje. Jeg hadde jo vært i disse fjella i 2004/2005, topptrim i Oppdal. Nå tredve år senere med ny nyre hadde livet snudd rett veien, det var nære på jeg strøk med i tida før nyreop. en 59 kilo utmagret gubbe som ikke klarte å gå.
Jeg måtte bare ta på bicepsn min der jeg lå og duppet med den gule voffen ved ørene. Snorket voffen! Jeg var på 78 kilo nå, senesterk gammel og grå kar som hadde topptur til Svarthetta som kveldstur. Jo jeg hadde trent for det, grislange turer i steinur, gode råd fra fysio som syns jeg var blitt for gammel, men det mediterrane kostholdet mitt med lite fett ga resultat.
Treninga gjorde jeg på slike turer, høyt tempo i ulendt terreng og et par mils tur. Husker godt turen min til Storsalen i juli 2029, da småsprang jeg anleggsveien innover og føyk oppover steinura. Det ble 2,8 mil, jeg var trent godt merket jeg, skulle kanskje tatt flere bilder, men det ble jo fint på toppen av Storsalen, lav sol og supert fotolys. Det er jo turene til Reidar jeg går opp, han ble 95 år, sommeren før var han alene på topptur til Ura. Yepp, jeg har 15 år igjen til det, satser på at helsa og nyra holder.
Da ble det to timer hoved-pause idag også! Skal prøve Låg Gia på heimtur nå, så jeg stilte inn gps og kompass rett nord mot den. La ut en short-vid på youtube av Sara som hodepute. Oisann, kommentarfeltet på langvideon blinket, gode ønsker fra mine kjære!
Og der sto den – Botrychium boreale – en liten tass, såvidt jeg så den. Artig, midt i mellom all Primula nutans som var på det meste avblomstret. Jeg bruker litt for mye vitenskapelig navn i daglig tale, men mye kjekkere i omgang med litteraturen og i dagboka taster jeg Botr bor, skriver med blyant i ei bok med gammeldagse papirark, noen tradisjoner slipper man aldri. Alt annet går på voice nå, kjekt for vakse folk tregere i fingrene, bare rist på mobilen og si ring søster Guri, så gjør den nettopp det. Eller hallo, det er mange år siden jeg tok fysisk i klokka mi for å svare, ser jeg hardt på klokka, løfter den på røret og jeg kan snakke med den som ringer meg. Det er blitt friere på fjelltur, ja alle steder, nå som vi har kontroll på all teknikken som omgir oss. Særlig oss som er/ var pasienter, grøss og gru alle de appene vi drasset på, nå er det iris i øyet mitt som er i kontroll – det de kalte FaceID i gamle dager.
Nede i skaret mot Låg Gia, gikk vi oppå den toppen, nå var vi i Kvikne kommune, grensa går over Låg-Gia.
Masse flott botanikk omkring og nedøver. Særlig arti med den østlige fjelltettegras!
Vi gikk i en bue nordover på heimtur. Ned bratta i Storfloen i retning Orkelkroken. Innså fort at dette fantastiske terrenget var så svært at vi måtte begrense oss etter klokka. Det var høvelig å rette inn kursen mot Såtållhøa rett vest over dalen, så jeg la inn kurs dit og kom høvelig ned i dalen med parkeringa vår rett over elva/ Såtålsjøbekken.
Sånn i ni-tida var vi nede ved mercen igjen. Sara var fornøyd og kroet seg inni teppet med en gang. Jeg hadde en kaffekopp med siste brunostskiva, slik var det med den saken. Men snart cruiset vi oppover mot Orkelsjøen og de kilometerlange LED-lysene på bilen glitret snart midtveis uti sjøen. Å så herlig, dette er mange LEDs i samling med detektorer, treffer et av de reflektoren på en annen bil, slukker den, og jeg kan kjøre med fulle lys, jeg må nemlig bruke sterkere linser, er ingen ungsau lenger. Det gikk greit nedover mot Oppdal, grusveien skramlet så best den kunne, tok en vannepause ved stien til Ålmannberget.
Nede på Oppdal var vi innom Møllekroa for en pizzaslice, voffen fikk skinke med lite ost, jeg en skarpere cappriciosa. Noen ungdommer flekket rundt med sine BMW Hz, de der hydrogenbilene alle snakker om, det var da slikt å få her på Oppdal også. Ja,ja jeg hadde bare gammeldags el-bil, burde kanskje sjekket ut det der, nå som Norge flyter over av grønn hydrogen så tenker jeg på S-serie Merce på gass, men noen lotto-gevinst har jeg ikke fått – ennå.
Nedpå motorveikrysset på Jerpstad, svingte vi av på Å-bua. Måtte ha iskrem, tørst av pizzaen! Voffen bjeffet var tissatrengt, så den var grei. Vi satt nå der foran den gamle butikken og gomlet, blitt pen butikken, nymalt og fin.
Cruiset videre gjennom dalen det var bred, fin motorvei til Storås og 110 sone, det gikk greit. Svingte av ved Storås sag og tok Svorkmo-tunelen videre. Merkelig sak, men alle veiproblem nedover Elvadalen forsvant med et knips da den åpnet. Litt synd at den er såpass smal og bare 90 sone, men det er jo rett linje til Svorkmo og stor, fin bro over Orkla.
Kom heim til Rømme i ti-tida, gid så glad voffen var for å komme ut! Jeg tok ikke heisen opp i leiligheten, men gikk ut av garasjene så vi fikk oss en luftetur før vi la oss. Ble en rar dag, hadde vel ventet på at alle minnene skulle komme men at de kom på en slik fantastisk dag, østom Dovrefjell, var jo gildt!
Sjekket gpsn nøye da jeg kom oppi godstolen. Jo – det var 32,5 km vi hadde gått idag. Litt kortere opptur, vi svingte nord og ned via Låg-Gia på nedtur. Det blir kviledag i morgen, kjente det i fotan nå, ganske mør etter dagens langtur. Borti korga lå det en gul bylt, Sara ville ha fred, lukket øynene og var langt inni drømmeland.
Kart over området vi gikk idag
– – – – – – – – –
En fiksjon fra framtida. Jeg har gåtte oppi de fleste fjella sør for Orkelsjøen, men ikke Høg-Gia. Turbeskrivelsen er riktig, bildene er fra nabofjella, gå gjerne denne turen! Ble litt mye teknikk, om det som kan være realitet i 2035, som hydrogenbiler. 5G har vi idag, og videostrømming til youtube.
