La oss fantasere litt. Tenke oss en langtur noen år fram i tid, hvor jeg er blitt frisk og godt trent. Det ville kaskje bli omtrent slik: Kom oss ivei tidlig idag, Mercen fløt lydløst utav garasjen, 65 mil rekkevidde på displayet, vi hadde bare 15 mil kjøring idag. Til det store paradiset på Heldalen. Sara var blitt 5 år og skulle bære kløv idag, fire kilo, maten sin og en liten hundfjellduk. Har hatt så mye mange ganger i sommer, men idag ble det over to mil å gå, mye dryg steinur, det var mat, den ble jo oppspist etterhvert.
Turminne fra 11. august 2037
Parkerte Mercen ved Roggogjerdsætra, hadde brukt bare en liten time oppover, klokka var såvidt passert ni da jeg sto og fiklet med kløven til voffen. Veide nøyaktig så det ikke ble skjev last. Nullstilte gpsn og la den øverst i sekken. Måtte ha styr på turlengda og tidsforbruk idag, når vi kom oppå Skrikhøa ville vi bestemme oss for Svarthetta. Bildet øverst er et minnebilde fra 2004, gid så lenge siden! Da holdt de på å vøle Svartdalssetra. Her er bilde fra dagens start.
Så langet vi ut nordover turiststien i retning Jøldalen. Etter et kvarter var vi oppe ved skaret, tok av stien og gikk i krattet rett på Telvatnet. Litt arbeidssomt for en stuttbeint shiba, men vi gikk mest mulig i høgda oppom bekken.
Det var høy tid for kaffepause ved Telvatnet, men vi strekte på litt til, gikk etter klokka nå først på dagen, så vi skrådde rett vest og la oss langflate på den herlige fjellenga lengst nord i Storbekkøyan.
Da ble det pause. Streamet ut noen vid på Youtube til de hjemme, Sara var helt oppslukt av det herlige vatnet i bekken etter en del saftige pellets. Jeg satt nå der med svartkaffen og ei kakskiv med pølse på. Livet var vidunderlig nå!
Oppover til Gråfjelltoppen var det greit i nylig avsmelta snøleie, voffen slapp å slite i lyng og kratt. Kom til toppen litt etter ellve, sålangt 6,5 km. Måtte hygge oss ei stund med den storslåtte utsikten inn i Trollheimen. Svarthetta, Rognnebba, Snota, Trollhetta og Rindhatten. Kjære fjell vi hadde vært på mange manger, vel Rognnebba har blitt bare en gang. Da telta vi ved Øyasetra og gikk opp bak Botnnebba, Det var i 2032, en juli-dag alt stemte, med litt kaldere vær så myggen holdt seg i ro da vi gikk innover Romådalen.
Et minnebilde fra riktig gamle dager. Jeg hadde mange turer oppi Gråfjellet med Borga da jeg var mye yngre. Disse minnene ligger i hjertet mitt som de største.
Dette bildet fikk jeg av en studiekamerat. Vi var på skitur til Gråfjellet, februar 2006, da gikk vi fra Røde Kors hytta ved Nerskogsveien
Nå var Skrikdalen neste. Hvordan går vi best ned til Vaulan evt til Revtjønna. Det mest effektive ville blitt kjappe steg ned til Vaultjønna nord for Gråfjellet, gå hardt borpå TT-stien og følge den oppå Skrikhøa. Eller bent ned langs Gråbekken til Skriktjønnen og finne stien der oppå Skrikhøa. Noe sa meg at det ville bli hipp som happ.
Sara hadde ingen mening om det valget, men lett, liten hund med kløv ville kanskje flyte kjappere nedover fjellbjørkeskogen langs Gråbekken. Så da ble det Skriktjønna, og vi brukte tre kvarter til vi kom til vadet. Kom over uten å bli våt, gikk hardt videre og var oppå Skrikhøa litt før ett. Slitne, så det ble lang lunsj her med den sedvanlige dupp etterpå, fortjente det nå.
Det var allerede noen som hadde tastet inn god tur og lykke til på vid vi la inn før idag. La ut noen korte med utsynet fra Gråfjellet. Dermed var nok rasten på Skrikhøa til endes, Sara var egentlig fornøyd og ville være hodepute lenge ennå. Vi får se, får ta det litt med ro til Litjsvarthetta da, jeg tok ut litt av kløven og la inni min sekk.
Oppå Litjsvarthetta dro vi fram vanndunken til voffen og kaffen til meg. Vel, det var nok bekkevatn for Sara idag, men vi hadde allerede gått over ei mil i tildels bratte fjell, hu fikk en god neve pellets for å styrke seg på. På veien hit hadde vi bestemt oss, sørryggen på Svarthetta!
I gamle dager var det den bratte nordryggen som gjaldt, da ble det mye dytting og draing av hund, Borga fikk aldri oppleve det. Sørryggen er mye brukt vinters tid, vi gikk opp der et par år siden, da gikk vi fra Gjevillvasshytta, gikk inn Minilldalsglupen, vart langt nok for Sara og meg det.
Da kneppet vi igjen sekk og kløv og trasket ivei, holdt oss på snøen helt oppunder steinura. En kort rast for å hente inn hele humøret, voffen var bare glad, så da bars det opp bratte sørryggen på Svarthetta!
Topplatået på Svarthetta er ei enorm, flat steinur. Vi holdt oss utpå kanten mot Nerskogen, der er det en del lange heller og ikke så mye steinrøys.
Kom til toppen av Svarthetta 1548 moh halv tre.
Utsikten har jeg dratt så mange ganger, jeg kjenner fjella rundt meg nå og har vært på de fleste – i øst Forollhogna, Sylmassivet og Fongen med Ilfjellet, mot nord Vassfjellet og Orkdalsfjorden med Resfjellet foran, rett fram i nord Jølvatnet. I sør et mektig Dovre panorama med Storskrymten, Snøhetta og Larstind og videre Oppdalsbygda mot sørøst med Sissihø, Blåøret og Brattskarven. Et fenomenalt og nært Trollheimspanorama, med Trollhettas 3 topper like inntil i nord, videre Snota, Neådalssnota, Storbekkhøa, Gjevillvasskamman og Blåhøa.
Hadde samlet en gjeng og feiret 50-årsdagen min på toppen av Svarthetta. En helt spesiell anledning, bikkjene til Anne var med og det ble servert kaffe og kaker. Det ble ikke noe av feiringa i fjor høst, Steinar er gått bort og Anne er på en annen kant av landet.
Vi hadde gått 16 km fra Heldalen, noe sa meg at det ville bli langt heimatt. Det ville ihvertfall bli en lang nok rast nå, estimerte kl 22 ved Håggåsetra ikveld, det burde gå greit. Hadde med primus og greier, det ble varm mat på oss nå og senere ikveld på Pikfjellet.
Etter posen med Real lapskaus som vi delte over en svær kjele hurtigris, ble det gul hodepute. Sara har det som fast rituale, dupper jeg til og strekker meg ut, krøller hun seg rundt hodet mitt, sovner hun også.
Ved halv fire var vi på vei ned, nå gikk vi hellegangen på stupkanten ned, lett og greit. Nordryggen ned altså, den mest brukte skitraseen fra Jøldalen, på skrått ned til Sandtjønna. Voffen bestemte tempo, kløven hadde jeg tømt, så hu gikk uanstrengt ned steinrøysa.
Gikk greit å gå opp langs Gråbekken igjen, etter en vannepause krysset vi TT-stien og fortsatte østover på nordsida av Grønlifjellet til Skrepptjønna. Bildet over viser utsikten – vestover mot Blåhøa, Svarthamran og Svarthetta, vi kom opp omtrent midt i bildet.
Da var vi snart ved Tverrbekktjønna, som er like sør for Skrepptjønna. Skifrig berg og mye rødsildre her, vi pauset en stund for å kikke på den. Den blomstrer tidlig i mai.
Vi fortsatte rett østover og gikk litt over toppen av Pikfjellet. Nå ble det middag. Real lapskaus til begge og stor gryte med ris. Sara gaflet i seg i full fart og var snart i drømmeland. Sliten voffen nå!
Mine tanker ved middagen gikk til Refshuskollen på andre siden av dalen. Kraftutbyggere hadde planer om vindmøller der og på Vorafjellet. Det førte til massiv motstand fra bygdfolket. Nå som Ramsfjella er blitt naturvernområde på samme måten som Trollheimen, kan det umulig være gjennomtenkt å rasere randområdene på den måten. Kraft har vi mye av, etter at den svære havvindparken utom Frøya ble bygd for noen år siden, er Midt-Norge blitt selvforsynt med ren hydrogen.
— – – – – – –
Ei lita historie fra engang i framtida. Alle bildene er fra terrenget historia handler om. Avstandene er etter beste skjønn riktige, tidsforbruket kanskje litt knapt. Kartet med turtraseen er rett, dette er de mest brukte turene tll Svarthetta fra Stolheisen over Minilla og Gråfjellet fra Heldalen. God tur – ta gjerne denne turen hvis du trent!
