I live

Det var noe stort og sterkt som skjedde idag. Er vel ikke klar over omfanget ennå selv…..

Vart tur til Minillkroken idag. Nyere bil og deilig mat var alt greiere å dra seg selv og andre ut. Det var vel 5 grader, regnyr da vi kom, men så skinte sol på mine bleke kinn.

Slik blir man etter uker med covid og lungebetennelse, år i dialyse. Det startet i mai 2022 og har vel i prakis “tatt rotta” på meg. Jeg går ikke lenger, jeg sleper meg bortover. Med dystoni i bunn av alle lidelser er balansen – borte vekke.

Men finns det vilje fins det håp har noen sagt?

Redsla for å glii bort, gnager i hodet mitt. Jeg glir bort i andre interesser, ofte de som var og som gjør meg passiv. Lat på godt norsk. Idag fikk jeg en smal smak på tidligere tiders ekte turliv, og likte det. En spore, en kime til bedre tider?

Iallefall, vi koste oss med kylling i karri, cola og og nystekte rundstykker. Det var greit herlig der inne ved leveggen!

Det var her ved Håggåsetra på Minillkroken dagens rast var. Jeg hadde vel svevd ved sommerlig vær, men været var greit varmt nok i all ulla og en real dunjakke mens vi gaflet i oss real turmat.

Da har jeg opplevd livet igjen. Antakelig for første skikkelige gang i 2022. Et år som vil verke i sinnet, men dagens tur gir dog det beste minnet

Den veg til livet er so trong,
Der sjeldan rosor anga;
Men klungrar veksa mang ein gong
Og fast ved foten hanga.
Det sting og brenn,
Og blodet renn,
So tidt eg sår og maktlaus stend
Og kvider for å ganga.