Livet leves best ut på tur, i det grønne! Bilder fra 1956, 1959, 1967, 1977, 1988, 2002, 2006, 2016, 2017, 2018, 2019, 2021, 2022– klikk på et år eller rull ned.
Påsketur 1959, å hvor store fjella er!
Kikker med lengsel på Svarthetta. 10 år og stor gutt. Svahøa august 1967.
Vimsete 20-åring ved Håggåsetra, trolig 1977, uti Heldalen.
Tre staute botanikere ved pyrolavieren. Hardt rammet av dystoni, bruker krykker, men de ville jeg ikke vise fram, måtte sitte. 1988, 32 år gammel nå.
Ut på tur igjen etter mange år med krykker, går opprett nå. Ved Hundsåa september 2002.
Erfaren fjellfinn, her på toppen av Gråfjellet i Trollheimen, året er 2006.
Full fart igjen. To år siden øyeoperasjon. Kjørt meg en lang tur, gått fra Skorilla oppi Gråurda. Livet er herlig! Sommer 2016.
Fortvilt. Skrekken for å kjøre langtur med bil har satt seg fast. Hva blir livet nå? Kvitsteinan vår 2017.
Nytt håp? Ble kjørt til Håggåsetra på Nerskogen. Fjellet bak er Gråfjellet. Artig å se igjen Trollheimen! Sommer 2018.
Satt seg godt tilrette på stubben, 2019, Ulvåsmarka.
Resignert, frossen, helt alene, nesten ikke gangfør, men fremdeles med sola i øynene, Ulvåsen senhøsten 2021.
På fotan igjen, varm og god, gående, myser mot den sterke vårsola. Aunet, april 2022.
Håggåsetra oktober 2022. Klarer knapt å gå. Et mirakel gjorde at jeg kom hit igjen
Ved Ulvåshytta mars 2023. Fremdeles ved godt mot, såvidt….
Som Bjørnstjerne nesten sa Gutten hette Arild, og graat da han blev født. Men alt da han sat
opreist paa morens fang, lo han, og naar de tændte lys om kvelden, lo
han saa det sang, men graat naar han ikke fik komme bort til det.
“Av den gutten maa det bli noget rart,” sa moren.
og det ble det, på godt og vondt ….
Det store målet var Gjevillvasskamban, særlig midtre med jordlaget på toppen. Hadde gått over Hemre på 1980-tallet, denne dagen gikk vi innsida via Riaren, det ble langtur.
Fikk oppleve Speilsalen ved Blåhøa, det var et stort høydepunkt. Året etter, november 2007, kollapset isgrotta og var borte for alltid.
Det var professor i botanikk jeg skulle bli, bestemte meg for det i barneskolen. Lærte meg og presset alle blomstene jeg fant omkring. Etter at hovedfaget krasja i 1986, dvs jeg ble svært handikappet, fikk jeg til litt arbeid som teknisk assistent på Museet, det var så langt jeg fikk til, kom ikke lenger. Etter at jeg ble frisk igjen har jeg fått mange gode stunder med blomstene mine, både høgt til fjells og langt inni skogen.
Uten tvil er reinrose favorittblomsten, fjellsmelle er det litt mer av både utmot kysten såvel som langt til fjells, de gnistrende røde små blomstene får meg ned på kne!
Knerot er ikke så sjelden, men den står bare i gammelskog som ikke er hogd. Vanskelig å finne, vanskelig å få øye på, det ble et stort knefall for den lille orkideen da jeg helt tilfeldig gikk meg på den i fjor sommer!
Jeg gikk alene på alle turer. Men så kom det en voffe. Borga. Da ble vi to på turene. Ble raskt en triveligere greie, så intenst mørkredd som jeg var, og så ille til høydeskrekk at god-turen til Grinaren i Trollheimen aldri ble gjennomført – der er det bogesteller og grønnsakhage ved hytta!