Det var engang – blir det ny engang?

Sommeren gikk åt skogen, som en svensk kollega sa. Det rant uti vasken alle prosjekter 2022, de fleste bilder her er fra 2019, som markerer vår beste sommer i Ulvåsmarka.

2022 ble sommeren da alt gikk rett vest, ikke engang bilder av sommeren har jeg tatt etter storsmellen i juni. Den berømte turen til Stigerslettet vettu. Det varte i 10 dager, OSS meste av tida, etterpå uttørka kattskinn som ikke gikk, uten den svenske hundkoja hadde det vært full stopp også.

Men det ble full stopp. Linsa rakna opp, den de så pent sydde inn i 2015. Ingen  suv-kjøring for sommeren, jeg venter nå på ny brodering av linse.

Og dialysen? Nja, så der. Har for få timer, har 2 1/2 skulle hatt 4, men med generell dystoni, som er min sykdom egentlig, går så lenge i bare krøll, virkelig.

 
Da var det gjort. Hva så med positivitet i all denne elende?

Det er vel i praksis intet, da gåringa er mer skjelven en-fota labbing ble, ble jo feilbehandla her i vinter og det krafser borti alt, særlig god behandling som skulle vært på dialysen og øye, og som heller blir en sann lidelse.


Det var etter den siste marihand livet slapp i sykdom og en par uker senere slapp linsa og bomstopp. Tenker hardt på å teipe igjen det øyet, kjøre enøyd, burde gått.

Skulle vel restaurert gamle artikler som i vinter, men jeg ser bare halvt, så det blir bare fjas.

Denne turen vi hadde til Raudfjelltjønna i 2016, blir glitrende som vårt siste felleseie i Trollheimen. Om jeg kommer dit igjen, vil tiden vise. Voffen vil uansett bli svevende over det hele – som engelen hun alltid var.


Så nå pleier jeg venner  i USA med historier fra gode dager i Trollheimen. Gir nå glede og avstand fra alt sut i nåtid.

Det gir god velstand å knatre ut du beste historiene på et språk man knapt behersker, men alle forstår, og når jeg leser etterpå, var det ikke så tullete likevel, ortografien går greit, alt ligger nett, med setninger, synonymer og hele greia.

Jeg begynner å gråte, når jeg drar fram slike bilder. Det å skrive turartikler med alle elementer som dette, greier jeg nesten ikke, minnene sitter så sterkt i, det blir for ondt å tenke på at dette greier jeg ikke lenger. Det er gode venner, som er cluet. Ved denne tida, 2005, var jeg i tanken om å gå alene alltid. Men likevel, vennene ble med på denne bursdagen.


Her på Ruten i 2012, som markerer mitt foreløpig siste høydepunkt i fjellet, var jeg alene, som jeg likte, jeg var fremdeles smell-sterk fjellvandrer og var akkurat der jeg likte det.

Ja, ja. Det ble no slutt på det. Allerede ved Håggåsetra 5 år senere, hvor jeg ble kjørt til Trollheimen, innså jeg at vi var på ulike planeter. Godtfolk hjemme hos kidsa, snille og vennlige som tok med meg på tur. Jeg var på en annen planet, komplett alene og asosial. Noe dagens stode er merket av. Punkterte rullatoren sjø, det var en uke siden, men noen som kommer og fikser den?


At jeg engang ikke er i marka og lar sola glitre i kinnene, er vel det største savnet nå.

Høystakken i året 2002. Var tyve år yngre dengang, men allerede til topps etter mange år som krøpling, dengang var det en professor ved RiT som kurerte meg feil. Men jeg kom til topps, kastet krykkene, året etter ble det topptur på ski til Snota –  gosh!

Turene innover Trollheimen ble mange, lange, gode og koselige i årene som fulgte. Ettershvert slo Borga lag og det ga en ny dimensjon i turlivet for meg.

Som årene nå engang går, så ble kroppen mer og mer i ruin. Selv om hodet alltid var på 40-års alderen, så merket jeg at kroppen var en utslitt 60-åring, ble nødt til å finne nærmere og lokale turer.


Her er jeg idag. Stubben. En koselig 30 min gangtur fra Oksbåsen. En glede i all sin enkelthet, det går an å kose seg meg det lille, selv jeg alltid har strevet etter en toppen.


Jo, her oppå tuslet Voffen og meg. Inn i solnedgangen. En av de største turene. 

Fager kveldsol smiler
over heimen ned,

jord og himmel kviler

stilt i heilag fred.


Berre bekken brusar

frå det bratte fjell,

høyr, kor sterkt det susar

i den stille kveld.


Ingen kveld kan læra

bekken fred og ro,

ingi klokke bera

honom kvilebod.

Hvis nå livet skulle snu til nye vandringer  med brunost og te på termosen, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle det.

Men det er vel bare å gå?


Om toppen er i skyene eller på stubben, gjør man noe utav det, er gleden desto større!

Som å la la tankene fly i nattfiol-enga i Marka!

Det var da sola gikk ned. I mine godeste tanker om nytt turliv, fikk jeg også kovid. Sukk. Ble en mild en men likevel en uke karantene. Det var den uka Orkdal vannverk hadde urent vann, dermed kokepåbud. Ja det er ikke måte på!


Skrevet 28. august 2022 tiil minne om alt som var så langt.

Korrigert og lagt til et par bilder 31. august 2022