Idag var jeg klar. Ventet litt til på at regnet skulle gi seg, godvær og kaldt idag! Ruslet oppover fra Hulluflata i ett-tida. Hadde helt klart for meg dagens mål.
Oppi bratteste bakken før Øvre Rødåsen, møtte jeg mine beste naboer. Det inspirerte! Husker godt 20 år siden, da vi gikk heimafra via Eldevikveien, Raudhåmmåren, Ulvåshytta, Årlia, Rødåsen, Hulluflata og så nedigjen via Espa og veien rett ned til Evjen.
Dengang var Årlia det lille røde huset i skogen! Datoen var 20. okt 2002.
Har for meg det ble oppi 15 km kanskje mer. Tenkte ikke på det dengang, men jeg gikk aldri den storrunden mer, mitt kall var Svarthetta – barndommens fjell! Naboen hadde vært på Rømmesmyra etter bæra. Først i 2018 gikk jeg noe tilsvarende, men da parkerte jeg ved Espa, den turen ble på 12,7 km.
Som vanlig ble det for bratt oppover vegen, tempoet var ikke der idet hele tatt, transportstrekningen tar for lang tid. Men ved skiltet “sving” ble det et oppløftende syn mot diamantene i sør.
Mener jeg så ihvertfall Snota og Trollhetta, kjente, kjære profiler!
Endelig oppå hvilebenken i Øvre! Nå ble det rast fram til tre! Jo, regnet hadde ikke gjort fra seg nei, sånn litt etter to og jeg var klar å gå, silte det ned, varte nesten en time. Greiere å sitte her da med regnjakken over hodet, enn å gå seg seg våt bortover skogen.
Var ved stokken ved Årlia-krysset halv fire. Virkelig !? Hadde jeg fått opp farta? Skippet rasten og brøt meg på kneika opp mot Hovshaugen. Tungt. Men holdt tempo igjen, og snart kom den store gleda!
Gjøsshølet i veien var det slutt på! Stikomiteen hadde plankelagt ny sti i marka ved, slapp å gå i det våte! Dette er gjort nå nylig,da jeg var her i slutten av mai, lå det en svær plankestabel der nystien begynte.
Drev på hardt innover veien, visste at den største gleda var langt der framme! Ble vel for sliten, men litt må man plage seg
Kvassdå. Liten fin, gamelldags ugrasplante som har blitt med bonden til skogs.
Skogburkne. En av de store prektige bregnene. Vanlig i skogen, kan lett bli meterhøy. Snur du på bladet, ser du de halvmåneformete sporehopene.
Endelig framme, klokka var halv fem, åh jeg skulle kose meg, hadde god tid før sola begynte å trekke ned!
Hovsslettet er vel den egentlige favoritten min i marka. Så fin en plass, med så mye orkideer og rik vegetasjon!
Hadde brukt 1 og 1/2 time fra Rødåsen. Det skjønte jeg ingenting av, det er det jeg brukte med voffen i fjor! Sånt tempo kunne bare skyldes at det var kaldere vær, lett å gå.
Datt ned på benken, så sliten! Men spratt fort opp igjen! Hvordan står det til med orkideene?
Det sto bare bra til. Gikk på bortsida av huset først, joda, der sto det et titalls! Nattfiol har hatt et godt år i år, også her, det var tydelig.
Mange praktfulle planter, jo de har trivdes her i Hovsslettet.
Da var dagen fullendt. Jeg så jo toppen av noen av dem fra sittebenken, så flott! Dro fram matpakka og teen, her ville jeg bli lenge og kose meg.
Några månader om året, så att själen kan få ro
Jag trivs bäst i öppna landskap, där vindarna får fart
Där lärkorna står högt i skyn och sjunger underbart
Där bränner jag mitt brännvin själv och kryddar med Johannesört
Och dricker det med välbehag, till sill och hembakt vört
Jag trivs bäst i öppna landskap, nära havet vill jag bo
Jo, det ble akkurat den stemningen! Johannesurt, eller perikum var nå helt praktfull og farget enga så knallgul!
Må nok medgi, at etter å ha opplevd Alvaret på Öland, så var det det ekte som Lundell synger om. Men Hovsslettet er er en bra erstatning i miniatyr!
Med en bedagelig mine og glad til sinns, tuslet jeg ned til Rødåsen igjen. Måtte ha matpause på stokken, var litt snedig ondt i fotan. Men det fantastiske kveldsslyset innover skogen, så fint! Alt var bare glede nå.
Hadde en kortere matpakke-pause i Øvre. Var igjen nok mat så jeg fikk igjen motet på den bratte bakken ned. Kveldslyset var nå så fantastisk, det var blitt 8 varmegrader, og greit ulltøyvær.
Savnet ble stort der jeg satt, voffen har alltid lagt seg i blåklokke-enga, blitt med i bildet. Sukk.
Det står igjen noen få seterhus oppom Rødåsen. Seterenga er igjengrodd, men huset står ennå. Og da jeg vendte meg, et kjærkomment syn, ei kvige! Måtte til ho og kose litt, har ikke sett noe til dere i sommer?
Tilbake til Hulluflata ved ni. Veldig utslitt, veldig glad! Dagen var fullendt. Heldigvis var det igjen ei halv brunost-skive og en kopp lunka te, som fullendte dagen der i baksetet.
Så da er orkidesesongen for 2021 over. Ble vel ikke noe toppår, men bra med nattfiol. Blomstene deres ga meg alt, og i dag ble det et vemodig farvel, men likevel, livet er det beste uansett hvordan man vender på det.
