Idag fant vi igjen lykken i marka!
Vel er det greit med tur oppetter velpreppa skispor, men det blir fort subbete og tungt å gå. Mye bedre innover hardtråkka snøstier. Omtrent som sommerføre altså.
Vi kom oss ut i rett tid i dag, litt over 10. Fremdeles skumring, stille og kaldt vintervær.
Parkerte oppi Espa, tre minus, vi ruslet oppover veien. Da vi kom til gården begynte det å regne så smått! Det frøs jo til småperler straks, og de trillet av jakke og pels, veldig snedig!
Oppover til nedre Rødåsen var det bra brøytet vei. Etter en halvtime ga det seg med regnet, og vi kunne ha en styrkende tekopp her.
Tenkte ikke så mye på Oksbåsen idag, var ganske bestemt på øvre Rødåsen idag. Til vår store glede hadde det vært kjørt med traktor oppover!
Her er vi kommet til Gabrielsrommet. Går tregt med oss, men vi ble gladere for hvert steg, nå så det ut som sola ville komme også!
Oppe ved Hulluflata kom sola – såvidt!
Jeg rakk ikke å få opp kameraet før den var borte igjen. Ja, ja vi fikk nå et par solstråler i fjeset idag også!
Det var til Rauhåmmåren alt folket hadde gått, det blir for drygt for oss, må ha noen timer lengre dag på det.
Så vi fortsatte videre oppover traktorsporet. Halvveis opp kom vi oppi snøen. Opptil Hulluflata var det knapt 30 cm snødybde, men nå ble det plutselig over halvmeteren!
Lurte fælt på hvordan det ville bli med lunsjen i all denne snøen.
Det løste seg greit. En svær elg hadde travet ned sporet etter traktoren, og satt kursen forbi huset oppi Rødåsen.
Så bra! Svære, fine “trugespor” å gå i utover mot verandaen, hvor vi satte oss ned med maten vår ved en av de store bjørkene. Brettet ut fjellduken, Borga la seg så pent oppå.
Her ble vi en lang halvtime, helt til skumringen kom krypende. Så det meste av Orkdaln foran oss:
I sør var det ganske klart nå, så jo Trollheimens hvite diamanter så godt, på bildet under er Bolmetrollhøtta og Snota!
Hvilken lykke å få se disse igjen!
Etterhvert tuslet vi ned igjen til Espa. Det gikk så greit, ganske bratt, fikk bra tempo nedover snøstien og veien.
Litt etter tre var vi nede ved gården igjen. Nå var det overskyet igjen og bra tett skumring, nesten hodelykt!
En perfekt tur, alle ting stemte, ja nå er livet verdt å leve!
