yr.no meldte 10 grader pluss men gråvær. Var jeg klar?

P ved Rødåsen nedre og tasset opp første kneika i Oksbåsveien. Snøfri vei! Ved krysset til Aunet kom vinteren og glattisen, jeg hadde ingen brodder. La inn en tidlig lunsj inn under ei gran.

Da jeg satt der, kjente jeg at kroppen skrek av smerte, eller hva det nå heter. Jeg var sliten og sulten og jeg hadde gått ca 200 meter. Får ta en time hvil og kjenne på kroppen da.

Jo, kroppen kom seg og ruslet rolig ned til bilen.

Litt lite tur så prøver oppover veien mot Rødåsen.

De første 50 meter gikk greit, men så ble det for mye motbakke, gikk tregt, satte så vidt en fot opp foran den andre, huff!

Så kom Per med raske, lette steg nedover. Det satte nytt mot i meg! Per hadde gått opp til der isen begynte, men uten brodder kom han ikke videre.

Med ny fatning i motet sleit jeg meg opp til Gabrielrommet. Det ble dagens mål. Etter 2-300 hundre meter ville altså kroppen ikke ha mer tur idag.

Så jeg satte meg ned oppe ved bjørka oppom dusta. Strødde ut meg, maten og tekoppen over fjellduken. Ble liggende der lenge i stor andakt over at jeg endelig var ute av sofaens krampetak, men det kostet, jeg var helt tom.

Det som ga nytt liv i den utslitte, mørbanka kroppen min, var de hvite diamanter i Trollheimen!

Der jeg lå skuet jeg henrykt inn på Litj-Snota med Snota bak!

Med en lang tekopp og en bedre skive brunost, sildret livet tilbake, og jeg så lysere på at nå endelig er jeg i marka igjen!

Nedturen var grei nok, jeg trillet godt og greit og var snart nede ved parkeringa igjen. 11 – tre idag, det får være luggumt, det er i det minste en start på et nytt liv, håper jeg inderlig.

Men det manglet ei idag….

ForrigeSiste februar med rast ved Ulvåsmyra
Neste artikkelGod påske!