Idag ble et gjennombrudd, dagens tur ble såpass lang og slitsom, nå er jeg virkelig igang!

Startet nede i Rødåsen ved 12 tida i enger av maigull!. Gråvær, varmt og godt, ved 12C. Om ullongsen ble på lenge idag, det lurte jeg på. Tuslet opp til Gabriel Rødåsen og vendte utover dalen og ga meg ikast med den vårblomstringa som var godt igang!

Planen idag var å gå turstien ned til Eldevikveien og så opp igjen til Hulluflata. Men først en lengre matpause oppe ved dusta med utsikt til Trollheimen. Mye grå skyer den veien, lite å se til Snota idag.

Vårkål var nå i begynnende blomstring. Mye av den utpå de gamle engene i Rødåsen. Den lukker blomstene til kvelden.

Kvitveisen var i sin fineste blomstring nedover her! Men nå grånet været på og et florlett regnvær startet så smått.

Bratt ned til Eldevikveien, men den var jo brei og fin å gå, bratt her også oppover.

Oppe ved Slettan 242 moh, hadde regnet sluttet heldigvis. Merket at jeg hadde fått mer enn nok tur, så jeg satte meg på stubben og tenkte over saken.

Det som var helt klart var at videre opp til Hulluflata ville bli en enkel og grei tur. Dagen var ennå ung. Men jeg kjente godt på at gikk jeg ikke ned til Damslettet, ville jeg angre veldig. Så da ble det det.

Veien gikk langt nordover, rett bortover, gjengrodd traktorvei. Borte ved stupkanten svingte den ned og gikk nesten like langt tilbake før den bratt gikk nedi Damslettet.

Dette har engang vært ei sæter og melka fraktet de rett ned på Orkanger med en løpestreng. Starten for den var rett ned bortpå stupkanten, det fikk jeg ha til gode en annen gang.

En helt ny plass, her har jeg aldri vært før! Klokka var bare fire, og sola glimtet fram av og til. Her ville jeg være ei stund, og så fin utsikt borti Annølkammen og Svartfjellet!

Der i seterenga jeg lå og koste meg innså jeg lett at denne turen hadde tatt på mer enn godt var. Jeg kommer ikke opp på et bedre fysisk nivå som jeg var da Borga var med og trakk.

Det fikk bero. Nå hadde jeg det bare bra og var på god og lang tur. Verden var nå bare god og kosen ville ingen ende ta nå!

Etterhvert og med tiltagende sol, subbet jeg oppover bratte Eldevikveien opp til Hulluflata.

Ettersom det er ingen venn å ha som fotomodell, får det rekke å ha min egen skygge som pynt i bildet.

Ja nå skinte sola og himmelen var blå, sett lite av det så langt. Så da satte jeg meg ned på den gamle saga og hadde en lengre matpause i kveldningen. Sliten, men glad for en fantastisk dag!

Tilbake i Gabriel-Rødåsen summet jeg omkring etter gullstjerne, men den var ikke å se. Men det var bekkeblom som nå hadde begynt blomstringa for fullt!

Nede ved tømmervelta igjen halv ni. Dagen var fullkommen! Slike dager gjør livet verdt å leve! Har hatt bestemt mening om å forlate det, men en sånn dag gir flammen i meg ny næring og gleden av å være.

 

Oversiktskart. Gikk ned til Eldevikveien fra Gabriel-Rødåsen, så opp og ned til Damslettet. Så helt opp til Hulluflata og veien ned igjen.

ForrigeVårvandring ved Aunet
Neste artikkelVårtur til Årlia!